Super ULtra North of Evertything-prosjekt

Dans for voksne er i utgangspunktet en konsertserie som stadig orienterer seg mot musikkens randsoner. Med dette prosjektet søker vi samrøre med beslektede holdninger innen andre aktivitetsfelt på Svalbard: et sted som selv legemliggjør grenseerfaringer, der nye teknologier og ny kunnskap innen både kunst og vitenskap lett ses i sammenheng med de opprinnelige teknologiene, de som dreier seg om overlevelse.

Historisk sett har Svalbard alltid hatt internasjonalt tilsnitt, som base for hvalfangere fra ulike nasjoner. I etterkrigstiden ble norsk nærvær styrket av militærstrategiske interesser under påtrykk fra USA, bl.a. ved gjennomføringen av forrige polarår i 1950. Også en av verdens vanskeligste grensetvister, den om Gråsonen, knytter an til storpolitikk og rettigheter til ressurser. Samme type problemstilling er nylig aktualisert gjennom Russlands krav på Nordpolen.

Polarforskningen og paleontologien setter ekstreme tidsspenn på dagsorden med iskjerneboringer til 100 000 år gammel is eller øgleutgraving. Det forskes på dyras overlevelse, på effekten av klimaendring i havet og på land. Andre forsker på nordlys eller tester instrumentpakker for å oppdage liv på Mars. Det er opprettet frøbank for å bevare frøsorter som er truet med utrydding av det kultiverte landbruket.

Det legges opp til at arrangementet i større eller mindre grad berører ulike vitenskaplige forskningsprosjekter som utspiller seg på øya, så vel som infrastruktur, klima, naturressurser, politikk, kulturkollisjoner, sosiologi og historie, som alt framtrer med usedvanlig tydelighet nettopp her; sett i relieff mot den stadig tilstedeværende påminnelsen om grunnleggende betingelser for menneskelig liv, eller liv overhodet i dette ugjestmilde klimaet.

Vi tror på at det rette utvalget av deltakere er viktigere enn overordnede tema eller forsøk på å skape sammenhenger, og har lagt vekt på arbeidet med dette. Interesse for prosjektet blir forutsetning for utvalget. Tid og ressurser til genuine prosjekt er viktigere enn imponerende bakgrunn. Når det er sagt, har Dans for voksne i dag gode valgmuligheter på øverste hylle. Utilgjengeligheten gjør det til et poeng å gjøre prosjektet interessant også for et ikke-besøkende publikum, som møter prosjektet i etterkant i form av dokumentasjon i tekst, lyd og bilde.

Utfordringen i prosjektet blir å få fram spenningen og undringen i det å stå overfor dette stedet og dét det kan representere for hver og en. Det er den spenningen som driver oss til å ville gjøre prosjektet, og kanskje noe av det samme er drivkraft for både kunst, vitenskap og oppdagelsesreiser.

Naturvitenskaplig forskning
Jordas historie ligger begravd i polisene. Gjennom millioner av år har is lagt seg på is og bygd opp et arkiv over jordens klima opp gjennom tidene. Iskjerneboringer er å grave seg tilbake i historien lenge før mennesker ble til.

På samme måte er det med permafrosten på Svalbard. Dette har gitt et usedvanlig godt lager for fossiler av forhistoriske dyr og planter. Akkurat nå er verdens paleontologiske øyne rettet mot Svalbard hvor man er i ferd med å grave fram store dinosaurskjeletter i usedvanlig god stand.

Dette geologisk stabile området er også valgt til lokasjon for en verdensomfattende frøbank. Det samles inn frø fra alle verdens korn og planteslag og lagres i et hvelv boret dypt inn i de Svalbardske fjellene.
Kommer dommedag, skal frøene overleve.

Men miljøet, plantene og dyrelivet på overflaten, er svært sårbart. De minste endringer og påvirkninger vil kunne ha ødeleggende virkninger. Derfor er Svalbard også en indikator på jordas helsetilstand.

Og så må det nevnes at landskapet og miljøet er blant verdens hardeste og mest utenomjordiske.
Her finnes det et treningssenter hvor astronauter fra både NASA og ESA trener og forsker mot en framtidig marsekspedisjon.

Nordlysforskning: Ladde partikler fra sola som fanges i jordas magnetfelt. Svalbard har en av verdens beste baser for nordlysobservasjoner og målinger. Dette er forskning som lærer oss om prosesser både i jordas og i solas indre. Og om sammensetningen av jordas atmosfære.

Overvåkning av jorda.
Nylig åpnet et satellittmottakssenter som blant annet tar i mot data fra Europas jordovervåkningssatellitter.

Politisk
Polaråret
Ved det forrige polaråret (1950) var Norge verken sterkt økonomisk eller i forskningssammenheng. Det norske forskningsmiljøet ville ikke bruke dyrebare forskningsmidler på relativt fjerne polarstrøk med begrenset vitenskaplig interesse. Likevel satset man tungt og bygde blant annet opp en forskningsstasjon (Trollstasjonen) i Dronning Mauds land i Antarktis. Hvorfor?
For å forstå det må man se på den politiske situasjonen på den tiden, med den kalde krigen og Sovjet som en stor og skremmende trussel mot atlanterhavslandene.
UD presset igjennom den tunge norske forskningssatsninga etter betydelig påtrykk fra amerikanske diplomater. Man ønsket ikke at Sovjet skulle få et sterkere grep om polområdene under dekke av å drive med forskningsaktivitet. Spesielt var man redde for Sovjetiske atomubåter under den arktiske isen og mulige militærbaser i de øde landområdene i Antarktis. Her var det viktig at Norge befestet sitt landkrav i antarktis ved å ha en aktiv forskningsstasjon der.
Norsk Polarhistorie er svært viktig i det selvbildet vi har bygget av Norge som nasjon, men denne siden av polarhistorien er lite kjent. Hvorfor satser Norge så tungt nå?

Norsk ekspansjonisme og ressurspolitikk
På slutten av 1800-tallet foretok Otto Sverdrup en omfattende ekspedisjon med skuta Fram til isødet nord for Canada. Skuta satt fast i tre år, flere omkom og skipslegen begikk selvmord. Vel hjemme ba Sverdrup stortinget gjøre krav på og annektere en rekke øyer ekspedisjonen hadde oppdaget og kartlagt. det skjedde ikke, men dette er unntaket.

Norge gjør fremdeles krav på Dronning Mauds land, et landområde i Antarktis sju ganger større enn fastlandsnorge.

I 1982 ble Norges territoriale råderett firedoblet over natta med FNs vedtak om havrettstraktaten. Traktaten bygget i stor grad på arbeid av Jens Evensen, Norges første og eneste havrettsminister, og ga Norge råderett over ressursene i havet 200 nautiske mil ut fra kysten. Også kysten rundt Bjørnøya og Jan Mayen. På begge disse øyene opprettholder Norge militært bemannede baser for meteorologiske observasjoner og skipsnavigasjon. Ved at det til en hver tid bor en håndfull mennesker på disse øyene kan Norge forsvare sin råderett over de enorme ressursene i havene rundt.

Norge gjør også krav på råderett over havet rundt Svalbard, men siden dette aldri har blitt internasjonalt anerkjent, nøyer Norske myndigheter seg med å håndheve fiskerikontrollen rundt øygruppa.

Hadde Norge fått anerkjent sitt krav ville dette også løst verdens nest største uløste grensekonflikt (målt i areal): den mellom Norge og Russland i gråsonen i Barentshavet.
Hvert år møtes norske og russiske diplomater og underskriver et dokument om at konfliktløsningen skal utsettes ett år til.

I alle år har både Norge og Russland opprettholdt subsidierte bosetninger og subsidiert gruvedrift på øygruppa. Man er enig om at det skal være en demilitarisert sone, men det er også noe av det eneste man er enige om. Dette gjør Svalbard til et svært interessant og unikt ingenmannsland, hvor man opprettholder et skinn av normalitet ved å stadig skyve problemet over til morgendagen, akkurat som i gråsonen.

I de siste årene har russerne igjen begynt å bygge seg opp på Svalbard. Hvorfor?

Flere årsaker:
- Prosaisk 1: Russland har kommet seg over den økonomiske kneika, og kan igjen vise muskler
- Prosaisk 2: Kullprisene har gått opp, gruvene går med overskudd
- Men kanskje viktigst: Olje. Kullprisene går opp fordi oljeprisene går opp. Dette er igjen fordi de lett tilgjengelige oljereservene har blitt brukt opp. Kanskje har vi kommet til et punkt nå hvor verdens samlede oljeproduksjon kommer til å bli mindre og mindre enten vi vil det eller ikke. I en slik økonomisk situasjon har det blitt mulig å utnytte også vanskeligere tilgjengelige ressurser. I Barentshavet, rundt Svalbard og under polisen.

Med Snøhvit-utbyggingen har Statoil vist at dette er teknisk mulig. Nå gjenstår spørsmålet om råderett.
Der spiller Svalbard en nøkkelrolle.


DELTAKERE
Prosjektet er i utgangspunktet knyttet til lyd og lydkunst, men bakgrunnen legger til rette for en konseptuell vinkling det er viktig å vare på, ikke minst siden dette prosjektet også bør kunne få en betydning for et publikum som betrakter det på avstand. Derfor faller det naturlig å blande folk som jobber primært med lyd og folk som beveger seg over i performance eller tekst og kan gå mer direkte inn i de ulike problemstillingene. Dette skaper samtidig en situasjon der holdepunktene for prosjektet blir mer usikre, noe vi håper vil gi større åpenhet og originalitet.

Når dette er sagt, har vi ikke glemt ønsket om å kunne gi den personlige sansingen av dette stedet kvalitative tilsvar.

Anla Courtis (Arg)
Baktruppen (N)
Barentsburgs balalaikaorkester (RU/UKR)
Barentsburgs dansetrupp (RU/UKR)
DJ Volodja (N)
Goodiepal (DK)
Ingrid Koslung (N)
Jaap Blonk (NL)
John Hegre (N)
Kaffe Matthews(UK)
Roger Turner (UK)
Zweizz (N)

Baktruppen gjør en ny produksjon til dette prosjektet, i tillegg til å vise sin siste, med Baktruppens lettmetallband, som handler om økonomi og grenser.

Baktruppen is based in Bergen and were established in 1986 and is one of the most famous and scandalous "new wave" norwegian theatre groups: Their performances are philosophical happenings, actions, where the performance place is just as important as the unlinear "story" which they tell the audience. Baktruppen has been called «the founders of ambient theatre» and «the founders of party performance». Over 20 years they have produced a diverse range of performances ranging from interpretations of the plays of Heiner Muller and Ibsen to a dance piece based on Merce Cunningham’s choreography. All Baktruppen’s work is collaboratively developed and is driven by a desire for experimentation as a well as a chaotic sense of the absurd.

Jaap Blonk (NL) is a self taught composer and revered sound poet, using his voice as an instrument to explore hybrids of music, language and noise. Inspired by the early vocal experiments of the Dadaist and Surrealist (whose work he often performs) Blonk's ongoing quest for new sound combinations and word forms has become uniquely his own. Live, Blonk has a powerful stage presence and an uninhibited freedom in improvisation. Born in Woerden, Holland in 1953, he has performed his exuberant and extreme vocal gymnastics worldwide, collaborating extensively.

Alan Courtis (Arg) (aka Anla Courtis, Alna Courtis, etc) is not only a figurehead within the Argentinian underground scene, but also often appears in the international spotlights. His CV shows endless
summaries of releases and collaborations with a.o. Lee Ranaldo, Damo Suzuki or Francisco Lopez. Courtis was the co-founder of the sadly defunct Reynols, maybe the finest example of true outsider-music in recent years. Reynols did more than 100 releases on labels from USA, Europe, Japan & NZ, including conceptual projects like: "10.000 Chicken Symphony", "Blank Tapes", "Whistling Kettle Quartet". Courtis has also released more than one hundred solo releases and collaborations on labels like: Tonschacht (Germany), Blossoming Noise (USA), Antifrost (Greece), RRR (USA), Celebrate Psi Phenomenon (New Zealand), 267 Lattajjaa (Finland), Monopolka (Russia) etc etc. Courtis studied classical guitar, piano and composition but first and foremost excels as an electro-acoustic improvisor.

Roger Turner (UK) followed a path previously explored by groundbreaking musicians such as Derek Bailey, Tony Oxley, and Evan Parker. Applauded for his precision and speed, Turner, since entering the London improvising scene in the 1970s, has likewise achieved legendary status across Europe. Whether touring and recording under the name Konk Pack--a trio formed with Thomas Lehn and Tim Hodgkinson in the late 1990s--or working solo, in duos, and in other groups, Turner maintains an open mind about drumming techniques. He possesses a varied collection of percussion instruments, many of which are not generally associated with making music.

Collaborations with film-makers and image projection include work with Martin Klapper & Chikako Oyama and music for dance includes work with Alexander Frangenheim's concepts of doing (Stuttgart); Matthew Hawkins Company (London); Carlos Zingaro's Encontros projects (Lisbon & Macau, China).

John Hegre (N) er mest kjent som halvparten av duoen Jazzkammer, men står bra på egne bein. Festivalkomponist ved forårets Borealis-festival og gitarist i Noxagt. Har samarbeidet eller spilt med de fleste støyartister det er verd å snakke om internasjonalt, og også en imponerende rekke friimprovmusikere. Han er dessuten hjernen bak Kaptein Kaliber, Golden Serenades, Metal Music Machine.

Goodiepal (DK) is Kristian Vester, an enigmatic producer from Denmark, now living in the Faroe Islands. Vester established his reputation with a string of 7"s, EPs and split releases, most of them self-published picture disks in a style dubbed as post-digital folk. His music incorporates elements of European folk with acoustic instruments, videogame soundtracks, phone sounds, and IDM. His divergent interests in electronic production and romantic, acoustic folk music come together in an eclectic and original sound informed by place and context.

When only sixteen Vester started releasing tracks as Goodiepal on small labels. He later worked as sound designer for companies such as Nokia, Carlsberg, Hitachi and Bang and Olufsen, scoring adverts and sound logos which he then released as ‘dub’ version 7”s complete with company logo graphics.

His use of corporate material led to many questions about his intentions, “Was this a critique? Was this sabotage? Was this a way to take back something that he didn't want to let get away? Was it just a theatrical gesture?” asked the jury of the prestigious Ars Electronica award when granting him an honorary mention in 2002.

Kaffe Matthews (UK) has been making and performing new electro-acoustic music since 1990. She is acknowledged as a leading figure and pioneer in the field of electronic improvisation and live composition making on average 50 performances a year worldwide.

Kaffe has become known for making site-specific sound works live, playing in the dark in the middle of the space, the audience surrounding her, the sounds moving around them. She uses self-designed software matrices through which she pulls, pushes and reprocesses sounds live, using microphones, a theremin, and feedback within the space; the site then becoming her instrument.
It is this practice that she has shifted to sonic furniture building, with Sonic Bed_London (Distinction ,Prix Ars Electronica,2006) and the Worldwide Bed project being a central pin in this ongoing project.